Galleri K

Strand fikk sin grunnleggende utdanning ved Statens Håndverks- og 
Kunstindustriskole under Ivar Bell, Gert Jynge, Olav Mosebekk, 
Tormod Sjaamo og Kåre Wildhagen. Han ble opptatt som student på 
Statens Kunstakademi i 1957, og hadde fram til 1960 Alexander Schultz 
og Åge Storstein som professorer. Førstnevnte var nok den viktigste for 
Strand i hans akademitid. Enda større betydning fikk den eldre kollegaen 
Sigurd Danifer, som ble noe av en mentor. Danifer med studieår hos 
Andre Lhote i 20-tallets Paris åpnet også veien mot fransk maleritradisjon 
for Strand: fra ”nabiene” Bonnard og Vuillard via Cézanne og Matisse 
til Picasso. Vennskapet mellom de to fikk et vakkert uttrykk i det 
katalogforordet Strand forfattet til minneutstillingen over 
Danifer i Galleri K mai 1979.

Svein Strand debuterte på UKS vårutstilling i 1958, men signaturen ble 
for alvor lagt merke til på en gruppeutstilling sammen de jevnaldrende 
Eilif Amundsen, Niclas Gulbrandsen, Johannes Vinjum, Frans Widerberg 
og den eldre Finn Schmidt-Melbye fem år seinere hos 
Galleri Holst Halvorsen, Oslo. Utstillingen ble i hovedsak oppfattet som 
en antimodernistisk manifestasjon hos samtidas kritikere, i det den kom 
på et tidspunkt hvor abstraksjonen hadde vunnet et hegemoni også her til 
lands. Utstillingens betydning ble etter hvert omvurdert utover 70-tallet, 
da nye figurative strømninger gjorde seg gjeldende. I 1983 markerte sågar 
de opprinnelige utstillerne et minijubileum samme sted.

Strands stilistiske grep og sensitive gråskala kunne den gang gi assosiasjoner 
til Vilhelm Hammershøi. Men snart skulle han male seg ut av dette lavmælte 
leiet. Det framgikk av hans separate debut i Unge Kunstneres Samfunn på 
senhøsten 1966, da paletten fikk et friskere preg og strøket antok en ledigere 
karakter. Likevel nøyde ikke Strand seg med ”suggererende tilløp eller lovende 
anslag”, slik hans kollega John David Nielsen har påpekt. Med analytisk 
grundighet orienterte han seg mot maleriske tilknytningspunkter i kunsthistorien.

Fire år etter innledet Strand sine mange, lange utenlandsopphold ved Middelhavet, 
som skulle gi koloritten både ny fylde og lysende intensitet. Det begynte med 
malerøktene i den provencalske landsbyen Mougins, hvor forgjengeren Picasso 
hadde vært aktiv. Derfra stammer de delvis kubistisk strukturerte 
”Maleren og motivet I/ II”(1972 – 73). Mougins ble også åstedet for Strands 
kunstneriske konversasjon med Ludvig Karstens maleri ”Foran speilet” fra 1914, 
som ble det første innkjøpet til Nasjonalgalleriet – nå Nasjonalmuseet for kunst – 
”Bord og speil”(1970).  Et spill med rom og reflekser som Strand senere gjorde 
til et malerisk hovedsujett. Noe kunsthistorikeren Magne Malmanger ser som 
”nødvendige virkemidler for å skape spenning og dynamikk i et lukket billedrom”.

Denne karakteren når et maksimum av malerisk energi i de seks bildene Strand 
malte på tunisisk grunn for sin Festspillutstilling i Bergens Kunstforening 1981. 
Her danner interiørenes speilinger et nesten hallusinerende vekselspill med de 
atmosfærisk skiftende landskapssonene, som vinduene gir et gløtt av eller 
åpner for.  I hovedverket ”Djerba la Douce” går en hel, gjennomstrømmende 
rytme fra inne- til uterom, og framkaller en forening av mikro- og 
makrokosmos. Mens menneskeskikkelsen reflekteres som en undringens 
aktør med sitt stille nærvær på maleriflaten. Poeten Stein Mehren har 
betegnet den ansporende virkningen fra Strands malerier, som at 
”tusen erindringer i meg har ventet på hans bilder”. 

Før og etter Festspillutstillingen utførte Strand to litografiserier 
på verkstedet Ticol i Barcelona. Verbalt akkompagnert av tekster 
fra Victor Hugo og Marcel Proust. Om sistnevnte har hans norske 
oversetter Anna-Lisa Amadou skrevet at ”han spinner sine 
setninger lik lange tråder, som han vever sammen til et mangfoldig 
skiftende mønster”. Ordene har en visuell parallell hos Svein Strand, 
noe man også ser i interaksjonen mellom analyse og sansning i hans 
fleksible formspråk, for eksempel det store ”Atelieret” (1994). 
Selv om det ofte kan være noe manuelt nesten lekende over hans 
penselforedrag, har begrepet ”langsomhetens estetikk” større 
gyldighet for Strand. En uttalelse fra 2004: ”Mine gode maleriske 
innfall trenger seg på, men de kommer først langsomt”, 
understreker det. Men de kommer. Noe maleriet ”Gate i Beaune”
fra samme år var et sensitivt vitnemål om.