Svein Strand
Glassveranda 2011-14, oil on canvas, 162 x 130 cm Not available
Atelieret, 2011-2014, oil on canvas, 162 x 130 cm Not available
Blomst speiler seg II, 2013-15, oil on canvas, 100 x 81 cm Not available
Bord i cerulianblått, 1993, oil on canvas, 54 x 65 cm Not available
Bord mot smalt vindu, 2001-03, oil on canvas, 100 x 81 cm Not available
Bord og speil, oil on canvas, 85 x 103 cm Not available
Bord og speil I, 1985, oil on canvas, 81 x 100 cm Not available
Familiefoto, 2010-13, oil on canvas, 145 x 110 cm Not available
Fem frukter, 2006-08, oil on canvas, 145 x 110 cm Not available
Interiør fra Beaune, 2004-2008, oil on canvas, 127 x 92 cm Not available

Short bio

Svein Roald Strand (født 27. juni 1934 i Porsgrunn er en norsk maler og grafiker).

Strand fikk sin grunnleggende utdanning ved Statens Håndverks- og  Kunstindustriskole under Ivar Bell, Gert Jynge, Olav Mosebekk, Tormod Sjaamo og Kåre Wildhagen. Han ble opptatt som student på Statens Kunstakademi i 1957, og hadde fram til 1960 Alexander Schultz og Åge Storstein som professorer. Førstnevnte var nok den viktigste for Strand i hans akademitid. Enda større betydning fikk den eldre kollegaen Sigurd Danifer, som ble noe av en mentor. Danifer med studieår hos Andre Lhote i 20-tallets Paris åpnet også veien mot fransk maleritradisjon for Strand: fra ”nabiene” Bonnard og Vuillard via Cézanne og Matisse til Picasso. Vennskapet mellom de to fikk et vakkert uttrykk i det katalogforordet Strand forfattet til minneutstillingen over Danifer i Galleri K mai 1979.

Svein Strand debuterte på UKS vårutstilling i 1958, men signaturen ble for alvor lagt merke til på en gruppeutstilling sammen de jevnaldrende Eilif Amundsen, Niclas Gulbrandsen, Johannes Vinjum, Frans Widerberg og den eldre Finn Schmidt-Melbye fem år seinere hos Galleri Holst Halvorsen, Oslo. Utstillingen ble i hovedsak oppfattet som en antimodernistisk manifestasjon hos samtidas kritikere, i det den kom på et tidspunkt hvor abstraksjonen hadde vunnet et hegemoni også her til lands. Utstillingens betydning ble etter hvert omvurdert utover 70-tallet, da nye figurative strømninger gjorde seg gjeldende. I 1983 markerte sågar de opprinnelige utstillerne et minijubileum samme sted.

Strands stilistiske grep og sensitive gråskala kunne den gang gi assosiasjoner til Vilhelm Hammershøi. Men snart skulle han male seg ut av dette lavmælte leiet. Det framgikk av hans separate debut i Unge Kunstneres Samfunn på senhøsten 1966, da paletten fikk et friskere preg og strøket antok en ledigere karakter. Likevel nøyde ikke Strand seg med ”suggererende tilløp eller lovende anslag”, slik hans kollega John David Nielsen har påpekt. Med analytisk grundighet orienterte han seg mot maleriske tilknytningspunkter i kunsthistorien.

Fire år etter innledet Strand sine mange, lange utenlandsopphold ved Middelhavet, som skulle gi koloritten både ny fylde og lysende intensitet. Det begynte med malerøktene i den provencalske landsbyen Mougins, hvor forgjengeren Picasso hadde vært aktiv. Derfra stammer de delvis kubistisk strukturerte Maleren og motivet I/II (1972 – 73). Mougins ble også åstedet for Strands kunstneriske konversasjon med Ludvig Karstens maleri Foran speilet fra 1914, som ble det første innkjøpet til Nasjonalgalleriet – nå Nasjonalmuseet for kunst – Bord og speil (1970).  Et spill med rom og reflekser som Strand senere gjorde til et malerisk hovedsujett. Noe kunsthistorikeren Magne Malmanger ser som ”nødvendige virkemidler for å skape spenning og dynamikk i et lukket billedrom”.

Denne karakteren når et maksimum av malerisk energi i de seks bildene Strand malte på tunisisk grunn for sin Festspillutstilling i Bergens Kunstforening 1981. Her danner interiørenes speilinger et nesten hallusinerende vekselspill med de atmosfærisk skiftende landskapssonene, som vinduene gir et gløtt av eller åpner for.  I hovedverket Djerba la Douce går en hel, gjennomstrømmende rytme fra inne- til uterom, og framkaller en forening av mikro- og makrokosmos. Mens menneskeskikkelsen reflekteres som en undringens aktør med sitt stille nærvær på maleriflaten. Poeten Stein Mehren har betegnet den ansporende virkningen fra Strands malerier, som at ”tusen erindringer i meg har ventet på hans bilder”. 

Før og etter Festspillutstillingen utførte Strand to litografiserier på verkstedet Ticol i Barcelona. Verbalt akkompagnert av tekster fra Victor Hugo og Marcel Proust. Om sistnevnte har hans norske oversetter Anna-Lisa Amadou skrevet at ”han spinner sine setninger lik lange tråder, som han vever sammen til et mangfoldig skiftende mønster”. Ordene har en visuell parallell hos Svein Strand, noe man også ser i interaksjonen mellom analyse og sansning i hans fleksible formspråk, for eksempel det store Atelieret (1994). Selv om det ofte kan være noe manuelt nesten lekende over hans penselforedrag, har begrepet ”langsomhetens estetikk” større gyldighet for Strand. En uttalelse fra 2004: ”Mine gode maleriske innfall trenger seg på, men de kommer først langsomt”, understreker det. Men de kommer. Noe maleriet Gate i Beaune fra samme år var et sensitivt vitnemål om.


- Harald Flor