Pressemelding
John David Nielsen
«Bilde og maleri»
Galleri K 30. august - 29. september
Galleri K er glade for å invitere til utstillingen «Bilde og maleri», med arbeider av John David Nielsen (f. 1938). Utstillingen er Nielsens åttende i Galleri K siden han stilte ut her første gang i 1976. «Bilde og maleri» er en stor mønstring av Nielsens produksjon fra de siste fem årene.
Foruten å ha vært en markant maler i norsk kunst gjennom snart fem tiår, er Nielsen også en betydelig skribent med en rekke artikler om kunst og kulturliv publisert i dags- og fagpresse. Til tross for det, er Nielsen lite kjent blant et bredt publikum i Norge. I utstillingens katalog skriver Arve Rød: «Én ting er at Nielsen har en forholdsvis liten produksjon. Han er «en kunstner med en stor motstand i seg»; han er «den betydelige skribenten som sjelden skriver, og den rene maleren som nesten ikke maler, noe som har gitt ham et nesten mytisk ry», ifølge en eldre artikkel om kunstneren.» [Dag Hofseth, Dagbladet,19.11.75] «Han fremsto tidlig som en selvstendig alenegåer, som etter eget utsagn trivdes best i eget selskap i Nasjonalgalleriets tredjeetasje, i tiden før man fikk installert elektrisk lys, blant malere ingen har hørt om. Han er en rocker som ikke liker rock, men foretrekker Händel – finkulturell, uten å føle seg hjemme blant de etablert finkulturelle.»
Nielsen fant tidlig sammen med en krets malere som i ettertid blir ansett som den første nyromantiske bevegelsen i moderne norsk kunsthistorie. En gruppe litt eldre kolleger av Nielsen, med Svein Strand, Frans Widerberg, Johannes Vinjum og Eilif Amundsen i spissen hadde gått sammen i utakt med den abstrakte modernismen som slo inn over det norske kunstlivet seint på 1950-tallet. Nielsen knyttet tidlig an til denne gruppen, og deltok blant annet på den mye omtalte og omdiskuterte «Romantikk»-utstillingen i Oslo Kunstforening i 1970.
Siden da har Nielsen holdt fast ved et figurativt og tilsynelatende fortellende uttrykk. Maleriene er fremført i en dempet kolorisme, med strøk som grenser mot det ekspresjonistiske, fremstillende interiører, gatescener, landskaper og grupper av mennesker – hovedsakelig kvinner – i rom med speil, vinduer og andre bilder på veggene omkring. Men et sentralt trekk ved Nielsens maleri er det som har blitt omtalt av flere som et utpreget ikke-litterært innhold. Det finnes ingen fortelling, ikke noe budskap, ingen politisk markering eller overordnet idé utover at bildet finnes, at det er malt og presentert for et publikum. I utstillingskatalogens andre tekst skriver forfatteren Dag Solstad at han i dette ser i dette en frihet som er tilnærmet eksistensiell. Foran et bilde av Nielsen blir han stum – det sier ham ingenting. For Solstad blir beskrivelsen av dette ingenting, gjennom en omhyggelig detaljert registrering av elementene i motivet, en klaustrofobisk tilstand – «en bevissthet i seg selv». Betrakteren blir et filosofisk subjekt i møte med bildet; i betraktersituasjonen et destabilisert, men frigjort subjekt: «Bildet uttrykker ingenting, som en befrielse. En selvbevisst befrielse», skriver Solstad.